Ruudaldos er tilbake med et lite skråblikk, mye av inspirasjonen er denne gangen hentet fra VM på ski. Søndag har han forhåpentligvis lagt bak seg skiene og er maks forberedt til toppoppgjør mot Drammen.

24-timers utøveren

Didrik Tønseth valgte å «gi» fra seg en etappe i stafetten da han var usikker på hvordan kroppen reagerte etter en enorm formtopping mot 15-kilomteren. Han forklarte en detaljert og ekstremt spesifikk plan for å toppe formen. Han har full kontroll på hva han trenger for å ha mulighet til å få ut det beste av seg selv. Jeg har ikke møtt mange håndballspillere med den samme evnen. Selv om idrettene selvfølgelig ikke kan sammenlignes. Jeg har prøvd mange tilnærminger til hvordan utøveren skal få verktøy til å selv gjennomføre det som kreves for å bli best. Sjeldent kommer de opp på en slik dedikasjon som jeg opplever at individuelle idrettsutøvere oppnår. Og der ligger kanskje noe av svaret også. Lagidrett krever en helt annen kreativitet, lekenhet og sosial kompetanse for at laget som helhet skal lykkes. Det er kanskje noe som ikke er forenlig med en 24-timers utøver?

Klisterforbud

Det snakkes om klisterføre nede i Østerrike og fokuset på feste og glid er stort. Det har, så vidt jeg husker, vært snakk om å begrense mulighetene hva angår preparering av ski. Meg bekjent ble vel det også gjort i yngre årsklasser i Norge. Jeg er positiv til det å fjerne noe av konkurransefortrinnene som de store og rike forbundene har i internasjonal langrenn. Mest mulig like forhold stiller større krav til de som forvalter dem. Det har fått meg til å tenke på klisterforbudet vi har yngre årsklasser i Norge. Jeg skal ikke si om det er riktig eller galt med klisterforbud. Men har vi egentlig noen gang stilt oss selv spørsmålet om våre konkurrenter som ikke har et klisterforbud i yngre årsklasser faktisk har en fordel på oss? Realiteten er at det er ganske stor forskjell på å kaste en håndball med og uten klister. Men om presidenten får viljen sin og fjerner klisteret, da har kanskje vi en fordel…

Taktikk

Det bli stilt spørsmålstegn ved det norske laguttaket på stafetten for damene. De hadde gjort et uttak som baserte seg på at et gitt scenario skulle skje. Og de ville utvilsomt blitt genierklært om dette scenarioet hadde skjedd. Men det gjorde det ikke. Hvor langt skal vi egentlig dra taktikken i idretten? Jeg kjenner trenere i håndballverden som konsentrerer seg kun om eget lag og fokuserer all sin taktikk på sine egne styrker uavhengig av motstander. Jeg kjenner også de som gjør det motsatte. Baserer nesten alt hva de driver med på motstander foretar seg i sitt spill. Dette er ytterkantene av coaching. Er noen av disse riktig? Eller er det kanskje mellomtingen som er det optimale? Mitt inntrykk er at når du kun konsentrerer deg om eget lag, så vil det tidvis se fantastisk ut, mens det ser natta ut når det ikke lykkes. Baserer du deg kun på motstander vil du sjeldent få de klare tapene, men du kan få flere jevne oppgjør som kan avgjøres av tilfeldigheter og dommeravgjørelser. Er min vurdering riktig?