Vår skribent Stig Nygård et tilbake med ukens trickskudd. Denne gangen skriver han om dommere og hvordan vi selv kanskje kan bidra til at utviklingen går i rett retning.

«Faens dommerjævel»

Du har garantert hørt det, og kanskje sagt det selv. Det har i hvert fall jeg. Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har mistet hodet etter dommeravgjørelser som har gått mot meg og mine. Kanskje har jeg hatt rett i at avgjørelsen har vært feil. I mitt hode har jeg i hvert fall alltid rett. Like fullt så skal jeg holde meg for god til å skylde på dommerne, uansett hvor god sak jeg skulle ha. Og heldigvis skjer det sjeldnere og sjeldnere.
Det er ikke til å stikke under stol at norske dommere er på et historisk lavnivå. Vi har i øyeblikket ikke noe fyrtårn som lyser opp veien for dem som kommer bak. Lars Jørum og Håvard Kleven er vårt førstepar, og får fortjent større og større oppgaver internasjonalt. Men det er et stykke til Norge igjen er en av verdens ledende dommernasjoner.
Det norske dommereventyret startet med Øivind Bolstad og Terje Anthonsen. De dømte VM-finalen i 1982 og OL-finalen to år senere. De ble også lenge ansett som verdens aller beste dommerpar. De ble etter hvert avløst av Svein Olav Øie og Bjørn Høgsnes, som også fikk dømme både VM- og OL-finale.
Kenneth Abrahamsen og Arne Mikael Kristiansen er det siste norske dommerparet som har vært topprangert. De takket av etter å ha dømt Champions League-finalen i 2013. Da hadde alderen innhentet dem.
– Jeg håper virkelig at noen på sikt kan klare å komme opp på det nivået. Men vi har en god jobb å gjøre for at vi skal få dommerpar opp blant topp 15 igjen, sa Abrahamsen til TV 2 den gangen.
Og foreløpig har han hatt helt rett. For oftere og oftere sitter man og river seg i håret (de som har sånt) over håpløse avgjørelser og manglende forståelse for spillet.
«Dommere er enten mislykkede spillere eller så har de hatt en vond oppvekst», var tesen til en tidligere trener av meg.
Spøkefullt mente han at de tok dommerkurs for å hevne seg på dem som hadde lyktes på håndballbanen.
Sånn er det selvsagt ikke. Men at veldig få dommere har en lang og suksessfull spillerkarriere bak seg har han rett i. For det tar tid å bli en god dommer, og det er ikke mulig å gjøre ved siden av en lovende spillerkarriere.
Men hvorfor er det blitt sånn?
Jeg tror manglende oppfølging er en vesentlig faktor. Jeg trener selv en gjeng med 15 år gamle jenter som i fjor tok dommerkurs. Etter endt kurs ble de erklært klare for å dømme de yngste årsklassene. Siden det så har de vært på egenhånd. Ingen har sett dømme, og ingen har fulgt dem opp.
To av jentene dømte i vår noen J10-kamper, og på tribunen satt en rutinert dommer. Men han var ikke der for å observere dommerne. Han var der som supporter for det ene laget, og valgte i stedet høylydt å påpeke jentenes feil. Han ble etter hvert bedt om å kutte ut av andre voksne i hallen.
Men dette viser litt av det som kjennetegner unge dommeres hverdag. Har du dommerdrakten på, så er du fritt vilt. Da er det greit å la dem få høre det. Selv om de er 14 år gamle og dømmer sine første kamper som ikke er minihåndball. Er det da rart at rekrutteringen av dommere er dårlig?
Skal vi få opp toppdommere, så er vi avhengige av rekruttering. Stor rekruttering. For å få opp rekrutteringen, så trenger vi tettere oppfølging av yngre dommere.
Jeg er klar over at det ikke er så lett å følge opp alle. Men om vi som trener lag kan bidra, så kan vi kanskje dra lasset sammen? En forutsetning da er å bryte ned skottene som har dannet seg mellom dommere å trenere. Det er ikke alltid sånn at vi trenere bare ønsker å slenge dritt hvis vi vil ha en dialog etter kamp. Det kan hende at vi vil gi innspill også.
I mine øyne er det blitt et problem at det er en «oss mot dem»-holdning blant unge dommere. «Arrogansen» vi tidligere bare opplevde fra dommere som akkurat hadde fått prøve seg internasjonalt, ser vi nå hos dommere langt ned i tenårene. Dette har selvsagt noe med selvtillit å gjøre, og at altfor mange av oss trenere er alt annet enn saklige når vi snakker til dem.
Men ingenting er mer avvæpnende enn en dommer som går i dialog med en sint trener. «Det er godt mulig jeg gjorde feil, men jeg kan ikke gjøre noe med det nå», ledsaget av et smil. Og vipps har du en trener som ikke klarer å være sint lenger. Dessverre er regelen oftere at man enten overhører treneren eller skal markere seg med trusler om kort og andre ting hvis man ikke kutter ut. Det virker som oftest som bensin på bålet. For om treneren mener at avgjørelsen var feil, så vil den føle seg dobbelt straffet dersom spontanreaksjonen på noe som kanskje var en feil avgjørelse blir ytterligere straffet.
«Vi tar det etter kampen», er også en fin måte å ta ned en situasjon. Da kan man rolig gå gjennom situasjonen og forklare for treneren hvordan man oppfattet og vurderte den. Og så kan treneren komme med sitt syn.
Ingenting gleder meg mer enn når en dommer kommer bort etter kamp og spør om hva vi syntes om dømmingen, og om det er noe den bør jobbe med for å bli bedre. Uansett hvor sint og misfornøyd jeg da måtte være, så vil jeg automatisk prøve å gi en konstruktiv tilbakemelding. Dommere som strekker ut en hånd for å lære, fortjener også å få all den hjelp de kan få.
På slutten av 1990-tallet trente Lars Riis Ellingsen og jeg et av landets beste jentelag. Vi var mye østpå og spilte kamper. Og der fikk vi ofte et ungt og lovende dommerpar. Dette var Kim Andersen og Per Morten Sødal. De var ambisiøse, og ønsket hele tiden å lære. Etter hver kamp så ønsket de en tilbakemelding. Og det var lett å snakke med dem. Det ønsket de hadde om å lære av situasjoner i kampene de dømte, gjorde dem enda bedre. For oss som opplevde dem den gangen, så var det ingen overraskelse at de endte opp som internasjonale dommere.
Det er litt for få dommere som har den indre driven etter å bli gode. De har kanskje ikke de store ambisjonene, og det er lov. Men også dommere trenger trening.
Når dommerne ikke får den oppfølgingen de trenger og fortjener, så kan kanskje vi som er trenere starte en dugnad. For min del så står døren til Framohallen åpen. Dommere som ønsker å trene må mer enn gjerne komme på treningene våre. Der kan de få dømme og de skal få ærlige tilbakemeldinger på situasjoner som oppstår. Det er mye enklere når det er trening og ikke kamper der blodtåken skygger over gangsynet til både trener og dommer. For hvorfor skal ikke dommere trene? Spillerne trener hele uken for å være klare til helgens kamp. Hvor mange dommere bruker uken til å trene på ulike situasjoner?
Derfor blir jeg lei meg når jeg hører historier om unge dommere som skal ha fullt kamphonorar og kilometergodtgjørelse for å dømme en treningskamp som gjerne er med to lag på høyere nivå enn de har dømt. Da er det i hvert fall ikke ønsket om å utvikle seg og være best mulig forberedt til en ny sesong som er motivasjonen. 
Vi har alle et ansvar for å bidra til å heve kompetansen på dommerne våre. Vi kan starte med å være positivt innstilt og gi dem et smil. Jeg kommer ikke med noen løfter, men jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste.