Ti år siden sluttspill-gullet

Årets sluttspill skulle nå vært inne i avgjørende finaler. Det ville seg ikke, men vi kan i stedet mimre litt om når klubben tok sitt første- og foreløpig siste sluttspillgull.

Det skjedde når sluttspillet ble spilt som «final 4» i Drammen. Vertene var klar kandidat til den siste helgen, men røk overraskende ut i kvartfinalen. I finalen møttes det som var lag nr 7 i seriespillet (Fyllingen) og Runar (slo ut Elverum i semifinalen) som tok bronsemedaljene i ligaen. Fyllingen leverte en gnistrende 1. omgang og vant fortjent finalen og kunne med det juble for sitt første sluttspillgull.

I den forbindelse har vi tatt en prat med en av klubbens virkelig store profiler fra den gylne perioden som endte med sluttspillgull, NM-gull og ikke minst et seriemesterskap. Her kan dere lese om Svend Magnus Pettersens tanker om Fyllingen perioden og hva han driver med i dag.

Navn: Svend Magnus Pettersen
Bor: Sandefjord
Sivilstand: Gift, tre barn
Jobb: Konsulent i oljebransjen

Når og hvordan endte du i Fyllingen?

– Kom til Bergen og Fyllingen etter endt utdannelse i 2007 for å jobbe i Hydro. Fyllingen og særlig sportslig leder/assistenttrener Rune Søvdsnes ga et godt inntrykk og var både aktive og behjelpelige med jobbintervjuer for både meg og min kone på det tidspunktet, innleder Pettersen

Oppsummering av hvor du spilte gjennom din karriere

– Jeg spilte gjennom barndommen og tre år på seniornivå i min moderklubb Runar, deretter førte studier meg til Trondheim og spill for Heimdal i fem sesonger. Så ble det til en sesong i svenske Hammarby, før jeg kom til Bergen og Fyllingen hvor jeg avsluttet karrieren etter tre sesonger, sier Svend Magnus.

Hvordan var tiden i Bergen?

– Kom til et Fyllingen lag med en gjeng med unge spillere som allerede hadde fått noen år i eliteserien og som var klare for å vinne titler. De to første årene var en veldig givende prosess, der laget gradvis ble mer og mer klare for å ta steget opp på toppen av pallen. Det siste året ble også mitt siste år på banen. Det ble en tydelig overbelastning for både meg og organisasjonen, med en tynnere stall, Champions League spill og mye skader. Men når det hele avsluttes med sluttspillsgull så er alt annet glemt, smiler Svend Magnus.

Hvilke minner husker du best fra tiden i gult og blått?

– De to første årene der vi som lag ble mer og mer samkjørt, ble mer bevisste på at seriegull var mulig og at vi som lag klarte å samle ambisjonene inn mot dette gullet! De største enkeltopplevelsene var nok å ta hjem gullet i Runarhallen. Samt å slå ut Østeriske og Serbiske lag i CL kvalik i Haukelandshallen, fortsetter den sympatiske Sandefjord-gutten.

Du fikk prisen som toppscorer, beste venstreback og årets spiller sesongen 2009/2010. Du vinner sluttspillet det året, men velger å legge opp?

– Jeg hadde alltid en plan om å gi meg mens jeg enda følte at jeg bidro og ikke tok plassen til unge fremadstormende gutter.  2010-sesongen ble en sesong med stor overbelastning. 100% jobb i Statoil, mye reisetid i forbindelse med CL. I tillegg hadde en del av de mest erfarne fra sesongen før lagt opp eller flyttet. Totalsett ble det en sesong der kroppen begynte å svikte; flere skader og flere sykdomsperioder. 

Kjenner du i dag noe på savnet etter håndballen?

– Savnet etter håndballen var ikke stort de første årene, men det hender nå at et nostalgisk savn melder seg. Jeg ser tilbake på håndballen som en unik periode der jeg lærte ting og ble formet på en måte som jeg ikke ville vært foruten.  Men jeg kan ikke si at jeg angrer på at jeg la opp i 2010.

Champions League sesongen 2009/2010 hamret du inn 40 scoringer i en Champions League gruppe (10 kamper) med storlagene som Zagreb, Ciudad Real og  HSV Hamburg. Vurderte du muligheten noengang for å dra ut, eller var du innstilt på sivil jobb og familie?

– Som en del andre hadde jeg noen muligheter til å dra utenlands, særlig i ung alder, men valgte utdannelse foran proffopphold.  Jeg er veldig fornøyd med at jeg hadde en fin jobb å være i etter håndballen. Jeg takket også nei til landslagsspill ved noen anledninger og dersom jeg skal trekke frem noe jeg angrer på så er det den delen. Det hadde vært interessant å sett om jeg kunne fått mer tid på landslaget dersom jeg hadde vært mer ambisiøs på landslagsspill. Det var tilfredsstillende å se at jeg kunne hevde meg i en del kamper det siste året i CL med Fyllingen.

Hvordan er forholdet ditt til håndball den dag i dag?

– Jeg er i dag trener for to av mine barn og har engasjert meg litt mer i styret i breddehåndballen i Runar, avslutter Pettersen